Jordsalgsloven

Jordsalgsloven (av 12. mars 1965)er en tidligere norsk lov. Loven regulerte statens umatrikulerte grunn i Finnmark. Loven var den siste av jordsalgslovene og hadde sine røtter tilbake til Kongelig Resolution av 27. mai 1775 ang. «Jorddelingen i Finnmarken samt Bopladses Udvisning og Skyldlægning».

I følge Statens kartverk utgjorde statens grunn pr. 2006 omkring 46.000 km2 av fylkets landareal. Dette utgjør ca 95 % av Finnmark. All grunn, også statens umatrikulerte grunn, ble matrikulert i tidsrommet 1979-1984. Eiendommene ble tildelt egne gårdsnummer og bruksnummer, eventuelt også festenummer. Samtlige eiendommer ble registrert i det offentlige eiendomsregisteret GAB som senere er blitt avløst av matrikkelen.

Historie

Formålet med jordsalgsloven var å styre statens jordutvisning, det vil si salg og bortleie av statens grunn for å sikre fast bosetting og stimulere til oppdyrking av de egnede jordbruksarealene i Finnmark fylke. Loven av 1965 hadde regler for hvilke arealer staten ikke kunne selge. Noen av unntakene var en videreføring fra tidligere lover helt tilbake til jordsalgsloven av 22. juni 1863, der et av de viktige unntakene var at arealer som ble brukt som flytteveg for reindrifta og nødvendige sommerbeiteområder ikke skulle selges. I loven av 1965 var unntakene at staten ikke kunne selge arealer som det offentlige anser som nødvendig til beiteområder for reinsdyr, nyttes eller som antas å ville bli nyttet til veg under fjellsamenes flyttinger eller bør være i statens eie av omsyn til skogen, gruvedrift, fiske, frilufts- og naturverninteresser eller av andre grunner. Jordsalgsloven av 1965 var en modernisering av 1902-loven og innebar en mer moderne saksbehandling, med klagerett for en del typer saker. Loven tok også opp i seg prinsippet om arealplanlegging noe som innebar at forut for salg eller feste skulle det skje en mer helhetlig vurdering av hva som var hensiktsmessig i forhold til samfunnets behov og interesser. Dette er nedfelt i jordsalgsforskriften § 1 gitt i medhold av jordsalgsloven av 1965. Forskriften har rekke detaljbestemmelser om forvaltningen og saksbehandlingsregler. Forvaltningen av 1965-loven var underlagt Statskog SF lokalt ved jordsalgsstyret. Det daglige arbeidet ble utført av jordsalgskontoret som ble ledet av jordsalgssjefen. Jordsalgsstyret besto av 7 medlemmer med personlige varamedlemmer. Fylkesmannen var formann for styret i kraft av sin stilling. Fylkesutvalget, senere fylkestinget, oppnevnte 3 representanter og forslo 3 representanter som ble oppnevnt av landbruks- og matdepartementet (LMD). I motsetning til øvrige distriktskontor under Statskog var jordsalgsloven og dens forvaltning direkte underlagt LMD og ikke Statskog. Statskog hadde kun det økonomiske og personalmessige ansvaret for jordsalgskontoret, som var en del av Statskog Finnmark. Før Statskog ble etablert var det Direktoratet for statens skoger (DSS) som hadde de samme oppgavene. Jordsalgsmyndighetene, jordstyret, jordalgssjefen og jordsalgskontoret, var da underlagt DSS. Etter at Statens landbruksforvaltning (SLF) ble opprettet overførte LMD klagebehandlingen etter jordsalgsloven til SLF.

Jordsalgskontoret avløste kommisjonen som opprettet i medhold av jordsalgsloven av 1902. Kommisjonen blir ofte benevnt jordsalgskommisjonen. Statskog Finnmark herunder jordsalgskontoret ble 1.7.2006 avløst av Finnmarkseiendommen (FeFo). FeFo ble opprettet i medhold av finnmarksloven etter en svært lang prosess knyttet til avklaring av samiske rettigheter til land og vann i Finnmark i regi av det regjeringsoppnevnte Samerettsutvalget.