Hopp til innhold

Poliomyelitt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Poliomyelitt
Område(r)Infeksjonsmedisin, nevrologi, ortopedi
Symptom(er)Myasteni, lammelse,[1] parese, menigismetegn, feber,[1] oppkast,[2] diaré
SmittemåteFekal-oral overførsel, kontaktsmitte
Inkubasjonstid5 dager[3]35 dager[3]
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeA80, B91
ICD-9-kode045, 138
ICPC-2N70
DiseasesDB10209
eMedicine967950, 306440, 1259213
MeSHD011051

Om sykdommen

Poliomyelitt er en sykdom forårsaket av poliovirus type 1, 2 eller 3. For 10-30% av de smittede vil sykdommens symptomer utvikles[4]. Den angriper nervesystemsdeler som hjernestilken og ryggmargen, derved å forårsake svakhet og lammelse ut til musklene[4], og er potensielt dødelig på grunn av at, blir hjernestilken infisert, kan klasene som styrer åndedrettet lammes, og personen kveles. Før 1955 fantes det ikke noen måte å forebygge denne, og det er fremdeles ingen måte å kurere sykdommen, oppstår den. Bortsett fra vaksine, finnes det ingen kur mot poliomyelitt, men det er viktig å starte tidlig med fysioterapi etter sykdomssymptomene er overstått[4].

Historie og utbredelse

Etter 1969 er det ikke registrert poliomyelitt i Norge som skyldes innenlands smitte fra vilt poliovirus (ikke fra vaksine). Siden har det bare forekommet 6 tilfeller av poliomyelitt hos norske pasienter fra vilt poliovirus, alle smittet i utlandet. Det kan nå hevdes at vårt land har vært poliofritt i over 30 år, og Norge betegnes derfor som et ikke-endemisk land for poliomyelitt. Dette skyldes i første rekke omfattende vaksinasjon.

Takket være en effektiv vaksine er poliomyelitt blitt en meget sjelden sykdom. WHOs hadde som mål å kunne erklære verden poliofri i år 2005. For tiden gjennomføres en del nasjonale tiltak for å imøtekomme de krav som WHO stiller for å kunne erklære verden poliofri.

Den siste epidemien i Norge var i årene 1950-1954. Europa ble i juni 2002 offisielt erklært poliofritt. Infeksjonen er fortsatt et betydelig problem i Afrika og Sørøst-Asia. I 2003 var det ca. 700 tilfeller, de fleste i Nigeria, India og Pakistan. I første halvår av 2005 hadde sykdommen spredd seg ytterligere fra Vest-Afrika via Sudan til Jemen og Indonesia.[5]

Postpolio-syndrom

Postpolio-syndrom (PPS) er karakterisert av ny muskelsvakhet, smerte, tretthet og praktisk funksjonstap som utvikler seg minimum 15 år etter akutt poliomyelitt. (polio).[6] Om lag 25-50% av de som før hadde polio, opplever disse symptomene mange år etter å ha overstått det opprinnelige anfallet, kanskje i alderen 35 til 60. De samme symptomene kan oppstå årevis etter en ikke-lammende polioanfall.

Den nøyaktige mekanisme som forårsaker PPS er ukjent. Det deler mange egenskaper med etter-virus kronisk tretthetssyndromen, men ulik den, synes det å være progressiv, og kan slik forårsake merket tap av muskelstyrke. Behandling innskrenkes nokså til nødvendig hvile, å konservere oppnåelig energi, og slike støttestiltak som skinner og slikt energisparende utstyr som elektriske rullestoler, smertelindrende- og søvnmidler.

Opprinnelsesårsak

Det hevdes at de overlevende nerveklasene blir svekket av å ha overtatt for de ødelagde, at cellene klarer ikke å forgrene seg og/eller forsyne seg nok. Men, trass den teorien, det er nå ikke noen helt sikre årsaker for opprinnelsen.

Nerveutmattelsesteorien hevder at fiberutvidelsen legger økt metabolisk stress på cellen til å nære de ekstra fibrene. Etter årevis bruk, kan denne stressen bli mer enn nervecellen klarer, som fører til gradvis forringelse av de forgrenede fibrene og, etter hvert, selve nervecellen. Dette forårsaker muskelsvakhet og lammelse. Gjenopprettelse av nervefunksjon kan skje i noen fibrer annen gang, men i tidens løp misfungerer nerveterminalene, og varig svakhet oppstår. Når disse nervecellene ikke holder på med forgrening, skjer svakhet fordi av økte metabolisk last på nervesystemet. Den normale eldingsprosessen kan også være i gang. Det er en videregående nerveavtak og -tilvekst, men tilvekstprosessen har en øvrig grense som ikke kan erstattes forbi, og nerveklasetap skjer. Men hva det er som forstyrrer nervevekst/avtaksbalansen og forårsaker periferal nervetap er fremdeles ikke klart. Med elding, opplever fleste folk avtak i nervecelleklasesantallet i ryggmargen. Fordi de som har overstått polio allerede har mistet anselig antall motornerveceller, kan videre eldingsrelatert nervecelletap bidra markant til ny muskelsvakhet. Over- og underbruk av muskler kan også bidra til muskelsvakheten.

En annen teori er at folk som har overstått polio mister overlevende nerveceller hurtigere en normal. Men, det er smått bevis for denne idéen. Til slutt, foreslås det at den opprinnelige polioinfeksjonen frembrakte autoimmun reaksjon hvori kroppens immunsystem angriper normale celler som om de var fremmede. Igjen, i sammenligning med nerveutmattelsesteorien, er beviset meget skralt for støtte til denne teorien.

Referanser

  1. ^ a b «Эпидемический детский паралич». Малая советская энциклопедия, 1936—1947. 1936. Wikidata Q87327232. 
  2. ^ (på en) Disease Ontology, 27. mai 2016, Disease Ontology-ID DOID:4953, Wikidata Q5282129, http://purl.obolibrary.org/obo/doid.owl 
  3. ^ a b (på cs, sk) WikiSkripta, ISSN 1804-6517, Wikidata Q9049250, https://www.wikiskripta.eu 
  4. ^ a b c http://www.lommelegen.no/322841/polio-(poliomyelitt)
  5. ^ «Poliomyelitt». Pasienthåndboka.no. Besøkt 17. desember 2007. 
  6. ^ «Postpolio syndrom». Pasienthåndboka.no. Besøkt 17. desember 2007. 

Eksterne lenker

(en) Polio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons