Hopp til innhold

Sportsklubben Brage (Oslo)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 9. jun. 2013 kl. 16:19 av Pepebasu (diskusjon | bidrag) (underoverskrifter. Eget avsnitt om friidrett. Flyttet referansene til egen del)
Brage
Sportsklubben Brage
Stiftet1923
Idrettsgren(er)bandy, fotball, friidrett, orientering, ishockey, sykling
ForbundArbeidernes Idrettsforbund
LandNorge
StedOslo
Artikkelen omhandler Sportsklubben Brage fra Oslo. For idrettslaget med samme navn fra Trondheim, se Sportsklubben Brage. Brage har også andre betydninger.

Sportsklubben Brage var et norsk idrettslag fra Oslo øst som var medlem av Arbeidernes Idrettsforbund. Klubben meldte seg inn i AIF i 1927[1] og forble medlem fram til sammenslutningen mellom AIF og Landsforbundet for idrett i 1940. 15. februar 1946 slo Brage seg sammen med to andre tidligere arbeideridrettslag, Sportsklubben Grane og Sportsklubben Varden, og dannet Vahl Sportsklubb.[2]

Bandy

Brage var en av de ledende bandyklubbene i AIF. Klubben vant i 1933 det første kretsmesterskapet som ble arrangert i Oslo. I 1936, 1937 og 1940 vant Brage arbeidermesterskapet i bandy. Da AIF i 1935 nedsatte et landsutvalg for bandy, ble Brages medlem Thorleif Andresen valgt til formann.[1] Samme år spilte seks av klubbens spillere på AIF-landslaget som slo Sverige 2–1 i en arbeiderlandskamp. Reidar Haanes, tennisspiller og grunnlegger av Sportsklubben Njård, spilte for Brage i perioden 1938–1940.

Klubben deltok ikke i de illegale bandymesterskapene som ble arrangert under krigen. Da idretts-Norge i 1945 var forent i Norges Idrettsforbund, deltok Brage i det første norgesmesterskapet i bandy, men ble slått ut i første runde.

Friidrett

Flere av Brages friidrettsutøvere hevdet seg godt i arbeidermesterskapene på 1930-tallet. I 1932 vant Ragnar Pedersen 110 meter hekk og lengde. Året etter vant Pedersen tikamp, mens Leif Olsen vant 110 meter hekk. I 1936 vant Olsen både 110 og 400 meter hekk. Asbjørn Jansgård vant 800 meter i 1935. I 1935 vant Brage dessuten 4 x 400 meter stafett, samt Østkantstafetten.[3]

Referanser

  1. ^ a b Petter Larsen (1979). Med AIF-stjerna på brystet: glimt fra norsk arbeideridrett. Oslo: Tiden. s. 166. ISBN 8210018531. 
  2. ^ Asbjørn Halvorsen, red. (1947). Norges Fotballeksikon. Oslo: Prent forlag. s. 386. 
  3. ^ Sverre Gundersen og Edvard Nilsen, red. (1952). Norsk fri-idretts historie fra 1896 til 1950. Oslo: Nasjonalforlaget A/S. s. 282, 295, 315, 318, 325.