Schleswig-Holsteins historie: Forskjell mellom sideversjoner
| Linje 39: | Linje 39: | ||
== Sammen som provins i Preussen == |
== Sammen som provins i Preussen == |
||
{{utdypende|Andre slesvigske krig|Provinsen Schleswig-Holstein}} |
{{utdypende|Andre slesvigske krig|Provinsen Schleswig-Holstein}} |
||
Personalunionen med Danmark varte til [[1864]], da |
Personalunionen med Danmark varte til [[1864]], da London-protokollen ble utgangspunktet for [[andre slesvigske krig]], da Preussen og Østerrike beskyldte Danmark gjennom [[Novemberforfatningen]] å bryte London-protokollen da den nye konstitusjonen gjorde Slesvig til en del av Danmark. Hertugdømmene ble erobret av Preussen og Østerrike under den nye krigen, og to år senere disse innlemmet i Preussen som [[Provinsen Schleswig-Holstein]]. |
||
== Etter første verdenkrig == |
== Etter første verdenkrig == |
||
Sideversjonen fra 26. feb. 2014 kl. 14:46
Schleswig-Holsteins historie strekker seg tilbake til folkevandringstiden i den tidlige middelalderen da dette området dannet grensen mellom Nordalbingien (del av Gamle Sachsen) på kysten av Nordsjøen, områdene til den slaviske folkegruppa wagrierne i Wagrien som var en undergruppe under obotrittere på kysten av Østersjøen, og mot danene i Jylland.
Oldtiden
Både arkeologiske funn og romerske kilder tyder på at jydene bebodde både områdene rundt Kongeå og det nordlige Jylland, mens anglere som bebodde områdene rundt Hedeby og Slesvig kom senere. Anglerne kom i følge Klaudios Ptolemaios opprinnelig fra området Angeln,[1] sørøst i dagens område. Sakserne kom fra det vestlige Holstein, i området rundt munningen av Elben.[2]
Gamle skandinaviske sagafortellinger, som kan stamme fra tiden rundt anglerne og jydene kan gi inntrykk av at Jylland var delt i en nordlig og sørlig del, hvor Kongeå utgjør grensen.
Befolkningsmønsteret var relativt stabil gjennom bronsealderen og jernalderen.
Middelalder og tidlig nytid
Fra bronsealderen til vikingtiden utviklet det seg i dagens Schleswig-Holstein fire språk- og folkegrupper: Nordgermanske dansker (i Slesvig eller Sønderjylland), friser (i Nordfrisland), vestgermanske sakser (i Holstein) og slaviske obodriter (i Østholstein). Mellom år 768 og 811 kom det stadig til konfrontasjoner mellom den kristne keiser Karl den store og de hedenske nordgermanerne (skandinavene). Da Karl den store erobret hele Gamle Sachsen rundt år 800, garanterte han området nord for Eider til danene gjennom traktaten i Heiligen av 811 med Hemming av Danmark og i tidlig middelalder ble Holstein delt i grevskapene Stormarn, Holstein og Ditmarsken. Grensen mistet senere sin praktiske betydning, men eksisterte juridisk frem til Det tysk-romerske rikes oppløsning i 1806.
Fra 1111 økte på begge siden av Eider selvstendigheten, og grevskapene og senere hertugdømmene Schleswig og Holstein ble i likhet med så mange andre tyske fyrstedømmer etterhvert suverene stater. Samtidig var den politiske og økonomiske kontakt mellom områdene tett. grev Adolf III av Holstein måtte i 1203 gi fra seg landet til Valdemar Sejr. Men etter Valdemar Sejr nederlag i Slaget ved Bornhøved i 1227 ble Holstein igjen under grevenes besittelse, bortsett fra Ditmarsken, som ble en del av Bremen.[3] I 1386 ble Schleswig og Holstein første gang forent i våpen.
Slesvig
Utdypende artikler: Hertugdømmet Slesvig og Sønderjylland
Som den første danske anla Knut Lavard den europeiske føydaltittelen hertug. Han hadde vokst opp hos Lothar III av Sachsen og blitt påvirket av det tyske. Av Lothar fikk han Henriks holsteinsk rike i len, noe som gjorde situasjonen uoversiktlig da Danmarks grensevokter mot syd også ble Tysklands forpost mot nord.
Etter at Knud Lavard ble myrdet i 1131 av sin fetter, kong Nils' sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen, fikk Lothar et påskudd til å blande seg inn i danske forhold. Danmark kom i 50 år under tysk lenshøyhet. Likevel fortsatte praksisen med å gi Slesvig som et hertugdømme til et yngre medlem av kongehuset. Med utnevnelse av Abel av Danmark i 1232 begynte den tysk innflytelsen i Sønderjylland for alvor. Abel giftet seg inn i den holsteinske hertugslekten Schauenburg og støttet sine tyske svogre i kampen mot broren Erik Plogpenning. Etter at kong Erik var blitt drept ble Abel selv Danmarks konge, mens hans tid ble den korteste av alle danske konger. Han ble drept etter å ha forsøkt å inndrive skatt hos friserne i vestlige Slesvig. Holsteinerne fikk tvunget igjennom, mot danskekongens vilje, at Abels eldste sønn Valdemar III av Slesvig skulle arve hertugdømmet. Det ble deretter betraktet som arvelig for Abel-slekten.
Holstein
Utdypende artikkel: Holstein
Holsteins senere historie er preget av tallrike arvedelinger og hjemfall. Da den siste mannlige arvingen til grevskapet døde i 1459, ble det igangsatt forsøk på at de to landområdene skulle stå sammen ovenfor den danske tronen. 5. mars 1460 ble derfor Christian I valgt av adelmennene i Slesvig og Holstein til hertug av Slesvig og greve av Holsten. Slik kom disse områdene i personalunion med Danmark. Forutsetningen var imidlertid at Christian måtte anerkjenne de holstenske stormenns rettigheter, at de to områdene alltid skulle høre sammen, samt innkalle dem til råd én gang i året. Dermed oppstod Schleswig-Holstein som de facto forent stat, selv om Slesvig ble et dansk og Holstein et tysk len.
Første slesvigske krig
Utdypende artikkel: Første slesvigske krig
Første slesvigske krig, også kalt treårskrigen eller den slesvig-holstenske krig (1848–1850) ble utløst mellom Danmark og Tyskland med bakgrunn i den spente situasjon i den danske helstaten i 1848. «Helstaten» var et politisk ladet begrep som ble benyttet for kongeriket og de tre hertugdømmene Slesvig, Holstein og Lauenburg, som etter Wienerkongressen i 1815 ble knyttet til Danmark. Alle enhetene ble styrt fra København, men administrasjonen var skilt ut i det danske kanselliet (for kongeriket) og det tyske kanselliet (for de tre hertugdømmene). Slesvig var et dansk len, mens Holsten og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av Det tyske forbund. Den danske kongen representerte i Det tyske forbund som hertug av Holstein og hertug av Lauenburg, selv om Slesvig og Danmark ikke var medlemmer.
Mot hverandre sto de tyske nasjonalliberale i Schleswig-Holstein med krav om at Slesvig og Holstein skulle bli løsrevet fra Danmark, og danske nasjonalliberale som siktet mot en deling av hertugdømmene slik at Holstein og Lauenburg, og hadde overveiende tysk befolkning kunne skilles ut mens Slesvig som dansk fullt ut kunne integreres i Danmark. Sentralt i den danske politikken sto Ejderpolitikken, som hadde som slagord Danmark til Ejderen og hvor de tyske hertugdømmene Holstein og Lauenborg skulle skilles ut fra det danske monarkiet, mens hertugdømmet Slesvig skulle være en ordinær provins i Kongeriket Danmark.
Danmark vant krigen etter tre års krigføring, og 8. mai 1852 ble det undertegnet en protokoll i London, og senere omtalt som «London-protokollen». Denne var en revidering av en tidligere protokoll fra 2. august 1850, som var ratifisert Preussen og Østerrike. Den nye protokollen ble også anerkjent av de øvrige europeiske stormaktene Frankrike, Det russiske keiserriket og Storbritannia, samt de to østersjømaktene Sverige og Danmark.
Protokollen slo fast den danske statens integritet «som en europeisk nødvendighet og stående prinsipp». Videre bestemte protokollen at Slesvig, Holstein og Lauenburg alle skulle være i en personalunion med den danske kongen. Frederik VII av Danmark var imidlertid barnløs, slik at en endring i kongefamilien måtte skje og dermed også tilhørigheten til disse hertugdømmene. Det ble derfor konflikt mellom tronfølgen i hertugdømmene i forhold til den danske tronen. Dette førte til at den nye danske kongen, i strid med London-protokollen, ikke fikk arverett til Holstein og Sachsen-Lauenburg. Arverekken i disse ble dermed endret, men det ble slått fast at disse hertugdømmene var selvstendige enheter, og at dette også var tilfelle med Slesvig. Fredrik VII døde bare tre dager etter at protokollen ble undertegnet, men hans etterfølger Christian IX sluttet seg til protokollen.[4]
Stormaktene ønsket gjennom å garantere dansk territoriell integritet, å forhindre at Preussen fikk adgang til de viktige strategiske havnene i Kiel.
Sammen som provins i Preussen
Utdypende artikler: Andre slesvigske krig og Provinsen Schleswig-Holstein
Personalunionen med Danmark varte til 1864, da London-protokollen ble utgangspunktet for andre slesvigske krig, da Preussen og Østerrike beskyldte Danmark gjennom Novemberforfatningen å bryte London-protokollen da den nye konstitusjonen gjorde Slesvig til en del av Danmark. Hertugdømmene ble erobret av Preussen og Østerrike under den nye krigen, og to år senere disse innlemmet i Preussen som Provinsen Schleswig-Holstein.
Etter første verdenkrig
Etter Tysklands nederlag under første verdenskrig, arrangerte de allierte en folkeavstemning i det nordlige og det sentrale Schleswig. I Nord-Schleswig ble det avholdt en folkeavstemning den 10. februar 1920 og 75 % av befolkningen stemte til fordel for gjenforening med Danmark og 25 % stemte for gjenforening med Tyskland. Sentralt i Schleswig ble det avholdt en folkeavstemning den 14. mars 1920, men her var resultatene motsatt, 80 % stemte for gjenforening med Tyskland men bare 20 % stemte for Danmark. Det ble ikke avholdt noen folkeavstemning i det sørlige Schleswig, selv om dette var planlagt.
Etter folkeavstemmningen i 1920 kom den nordlige delen av Schleswig (Nordslesvig og Sønderjylland) tilbake under dansk styre.
Etter andre verdenskrig
Referanser
- ^ Angler i Store norske leksikon
- ^ Saksere i Store norske leksikon
- ^ Holstein – tidl. grevskap i Store norske leksikon
- ^ Holt, Alexander Wheeler og Chilton (1917), side 75