Hopp til innhold

Giftbær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 6. sep. 2017 kl. 04:46 av Jeblad (bot) (diskusjon | bidrag) (fjerner float, denne gir feil)
Giftbær
260
giftbær
Nomenklatur
Nicandra physaloides
L.
Populærnavn
giftbær
Hører til
giftbærslekta,
søtvierfamilien,
tofrøbladete planter,
frøplanter,
planteriket
Nicandra physaloides
Svært giftig
Svært giftig

Giftbær (Nicandra physaloides) er en ettårig plante i søtvierfamilien. Det som er uvanlig med denne arten, er at den er alene i sin egen slekt. Den kommer opprinnelig fra Peru, og er dyrket som prydplante her i Norge. Denne arten bærer sitt navn med rette, da den er svært giftig.


Utseende

Planten er kraftig og opptil 90 cm høy. Den har store, eggformede, mellomgrønne, grovt tannete og bølgede blader. Blomstene er klokkeformede tre-fire cm brede, blekfiolette til lysblå med et hvitt svelg. Den blomstrer fra juli til september, og blomsten er åpen bare åpen få timer om dagen. De kuleformede bærene er 12-20 mm i diameter og brune, de er omgitt av fra grønt til purpurfarget beger. Planten har et diploid kromosomtall på 20, det er også uvisst om dette kan være 19-22.

Funn

Planten blir funnet en sjelden gang bli funnet forskjellige steder rømt fra hager, eller som forurensning med frø. De dukker gjerne på ruderatmark der folk noen ganger tømmer hageavfall og åkrer. Det er blitt til nå gjort 52 funn av giftbær i Norge.

Etymologi

Slektsavnet Nicandra kommer fra den greske legen Nikandros, som kom fra Kolofon og døde i år 133 f.Kr. Artsnavnet physaloides kommer fra planteslekten Physalis som heter lykteslekta på norsk. Det kommer av det oppblåste begeret, som ligner på «lyktene» i lykteslekta. Noe som kan gjøre denne arten meget farlig.

Litteratur

  • Lid, Johannes og Lid, Dagny Tande: Norsk flora. 7. utg. Redigert av Elven Reidar. Samlaget, 2005. ISBN 978-82-05-32563-0 s. 681
  • Stenberg, Lennart og Mossberg, Bo: Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal 2007. ISBN 82-521-6029-8 s. 523
  • Sjøborg, Steinar og Eidissen, Henry: Norsk hageleksikon. Det beste 1982. ISBN 82-7010-130-3 s. 417

Eksterne lenker