Hopp til innhold

Liste over romerske keisere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Augustus (Gaius Octavius), den første keiser (i praksis om enn ikke i navnet) av det veldige Romerriket, og avsluttet perioden med den romerske republikk.

Romerske keisere styrte og hersket over Romerriket og utøvde makt over rikets borgere og militærapparat. Romerriket ble utviklet da Den romerske republikk invaderte, først de italiske rikene på Den italienske halvøya, deretter invaderte og okkuperte det meste av dagens Europa og deler av nordlige Afrika og vestlige Asia.

Under republikken ble regioner av Romerriket styrt av provinsguvernører som var autorisert og svarte til Senātus Populusque Rōmānus («Senatet og folket i Roma»).[1] Roma og dets senat var styrt av et mangfold av magistrater – hvor konsulene var de mektigste. Republikken ble avsluttet som system og det romerske keiserriket ble opprettet da disse magistratene ble juridisk og praktisk underlagt én borger med makt over alle andre magistrater. Augustus, den første keiser (om enn ikke i navnet) var omhyggelig på å opprettholde fasaden av et fortsatt republikansk styre, krevde ingen særskilt tittel for seg selv og sin posisjon,[2] og kalte konsentrasjonen av magistratenes makt for princeps senatus («den som går foran» eller «senats første mann»).[2] I keisertiden ble navnet gitt til keiseren, derav prinsipatet. Denne typen med regjering varte i rundt 300 år, og er således kalt for prinsipatets tidsalder. Det moderne begrepet keiser er avledet fra cæsar (første stavelse «c» ble sannsynligvis uttalt som «k» på klassisk latin), og stammer fra familienavnet til Gaius Julius Cæsar, den romerske diktatoren.[3] Endringen fra å kun være et familienavn til å bli en keiserlig tittel stammer fra 68/69, det såkalte fire keisernes år.[4] Det førte til et autokratisk keiserlig enevelde.

Framveksten av mektige barbariske stammer langs Romerrikets grenser, og utfordringen disse utgjorde for forsvaret av de utstrakte grensene samt de ustabile keiserlige etterfølgelsene, fikk Diokletian til å eksperimentere med å dele keiserlige titler og ansvar blant flere enkeltpersoner – en delvis tilbakevending til føraugustinske romerske tradisjoner. For bortimot to århundrer deretter var det ofte flere enn én keiser på samme tid, de delte jevnlig administrasjonen av de enorme områdene som Romerriket besto av. Historikeren Henry Moss advarte om at «selv om det er viktig å huske at i øynene til de samtidige var Romerriket fortsatt en udelelig enhet. Det er feil for oppfatningen på den tiden å snakke om «østlige» og «vestlige» riker; de to halvdelene av Romerriket ble forstått som «den østlige eller vestlige delene» (partes orientis vel occidentis).»[5] Delingen av Romerriket ble befestet og endelig med Theodosius den stores død i 395 (se Vestromerriket og Østromerriket).[6] Det siste påskuddet for en slik deling ble formalisert ved den østromerske keiseren Zenon etter Julius Nepos' død i 480 (drept av sine egne soldater).

De gjenværende tusen årene av romersk historie er i praksis historien om Østromerriket (i ettertid også kalt «Det bysantinske riket», etter hovedstaden Bysants som senere endret navn til Konstantinopel etter Konstantin den store).[7] Østromerriket ble styrt fra Konstantinopel, men opprettholdt krav på de i stadig mer urolige og ustabile områdene i vest. Etter 480 førte gjentatte krav på den keiserlige tittelen som Augustus (eller Basileus for gresktalende) til innbyrdes krig, skjønt eksperimentet med å utnevne juniorkeisere (nå kalt for cæsarer) indikerte vanligvis at den påtenkte etterfølgeren ble utnevnt. Arveprisen, for å bruke et moderne begrep. Vestromerrikets endelige undergang fant sted i 476. Østromerriket og en rekke av keisere fortsatte videre i øst fram til Konstantin XI Palaiologos' død og de muslimske osmaneres erobring av Konstantinopel i 1453.[8]

Legitimitet

[rediger | rediger kilde]

Keiserne listet i denne artikkelen er de som generelt betraktes som «legitime» keisere, og som opptrer på publiserte keiserlister.[9][10][11] Betegnelsen «legitim» (lovlig) er benyttet av de fleste forfatterne, men vanligvis uten en klar definisjon. Dette er kanskje ikke overraskende da keiserverdigheten i seg selv var uklart juridisk definert. I Augustus’ opprinnelig formulering kom princepsene som ble valgt enten fra det romerske senatet eller fra folket i Roma, men ganske snart ble det militæret som kom til bli anerkjent som «folket». En person kunne bli utropt som keiser av sine soldater eller av «mobben» i gatene, men i teorien var det nødvendig å bli bekreftet av senatet. Press, tvang og makt, som hyppig skjedde, er underliggende i denne formuleringen. I tillegg hadde en sittende keiser makt til å navngi sin etterfølger og ta ham med seg inn i regjeringen som lærling. I slike tilfeller hadde senatet ingen rolle i utvelgelsen, skjønt kunne likevel ha det om en etterfølger manglet makt eller innflytelse til å hevde seg mot rivaliserende kandidater. I middelalderen (eller den bysantinske perioden) var selve definisjonen av senatet blitt så vag og uklar at det bidro til komplikasjonene.[12]

Listen over legitime keisere er derfor delvis påvirket av subjektive vurderinger av dem som setter dem samme, men også delvis av historisk konvensjon. Mange av de «legitime» keiserne listet her ble keisere ved egenmektig tilegnelse (tronran), og mange «illegitime» fordringshavere hadde et legitimt krav på posisjonen. Historisk er de følgende kriteriene benyttet for å utlede listene:

  • Et hvert individ som ubestridt styrte over hele imperiet ved et gitt tidspunkt er en «legitim» keiser.
  • Et hvert individ som var nominert (innstilt) som arving eller med-keiser av en legitim keiser, og som etterfulgte å styre i sin egen rett, er en legitim keiser.
  • Hvor det er tallrike fordringshavere og ingen var legitime arvinger er fordringshaveren som ble akseptert av det romerske senatet den legitime keiseren, i det minste under prinsipatet.

Eksempelvis var Aurelianus, som kom til tronen ved å ta den ved makt, den eneste og udiskutable herskeren i tiden mellom 270-275 e.Kr., og var således en legitim keiser. Gallienus, som ikke kontrollerte hele Romerriket og ble plaget av andre fordringshavere, var den legitime arvingen av den legitime keiser Valerianus. Claudius Gothicus som tok keisertronen med makt, og heller ikke kontrollerte hele riket, var likevel den eneste av fordringshaverne som ble akseptert av senatet, og er derfor den legitime keiseren. Tilsvarende, under året med de fire keiserne, var alle fordringshavere, om enn ikke ubestridte, ved et tidspunkt akseptert av senatet og er derfor inkludert. Vekselvis, under året med de fem keiserne, ble hverken Pescennius Niger eller Clodius Albinus akseptert av senatet og er således ikke inkludert. Det er noen få eksempler hvor enkeltindivider ble gjort til med-keisere, men aldri utøvde makt eller innflytelse i deres egen rett (vanligvis et barn av en keiser); disse keiserne er legitime men ikke inkludert i keiserlisten, og er i denne artikkelen listet sammen med den såkalte seniorkeiseren.

Keisere etter 395

[rediger | rediger kilde]

Etter 395 er listen over keisere i øst basert på de samme generelle kriteriene, med det unntak at keiseren kun hadde ubestridt kontroll over den østlige delen av riket, eller var den legitime arvingen av Østromerriket.

Situasjonen i var i vest mer kompleks. Under de siste årene av Vestromerriket (395–480) var den østlige keiseren betraktet som seniorkeiseren, og den vestlige keiseren var kun legitim om han ble anerkjent som det av den østlige keiseren. Dessuten opphørte den vestlige keiseren å være en relevant figur etter år 455, og det var derfor tidvis ingen fordringshaver til tronen i det hele tatt. Alle vestlige keisere etter år 455 tatt med i denne listen, selv om de ikke ble anerkjent av de østlige keiserne.[13] En del av disse teknisk sett ikke legitime keiserne er inkludert på keiserlistene mens andre er det ikke. Eksempelvis var Romulus Augustus teknisk sett en tronraner som styrte kun over den italienske halvøya og var aldri lovmessig anerkjent. Imidlertid er han av historikere på 1700- og 1800-tallet tradisjonelt sett betraktet som «den siste romerske keiser», og er det betraktet som en overgang mellom historiske epoker da han ble veltet av Odovakar. Av den grunn er han vanligvis inkludert på keiserlisten. Imidlertid har moderne historieforskning klart å bekrefte at Romulus Augustus’ forgjenger, Julius Nepos, fortsatte å styre som keiser over andre besittelser i Vestromerriket og som en gallionsfigur for Odovakars styre i Italia fram til Nepos’ død i år 480. Ettersom spørsmålet om hva som utgjør en keiser kan være uklart og tvetydig, og dateringen av «Vestromerrikets fall» er vilkårlig. Denne listen har således detaljer om begge figurer.

Keisere av Romerriket

[rediger | rediger kilde]

Principatet

[rediger | rediger kilde]

Det julo-claudiske dynasti

[rediger | rediger kilde]
Portrett Navn Fødsel Suksesjon Styre Død Tid som keiser
Augustus
IMPERATOR CAESAR DIVI FILIVS AVGVSTVS
23. september 63 f.Kr., Roma, Italia Grandnevø og adoptert sønn av Julius Cæsar; ble de facto keiser (men ikke i navnet) som resultat av «den første avtale» mellom ham selv og det romerske senatet. 16. januar 27 f.Kr. – 19. august 14 e.Kr. 19. august 14 e.Kr.
naturlige årsaker eller kanskje
antatt forgiftet av hans hustru Livia
40 år, 7 måneder og 3 dager
Tiberius
TIBERIVS IVLIVS CAESAR AVGVSTVS
16. november 42 f.Kr., Roma Sønn utenfor ekteskap av Livia Drusilla, Augustus' tredje hustru, fra et tidligere ekteskap, og Augustus' svigersønn ; adoptert av Augustus som hans sønn og arving. 18. september 14 e.Kr. – 16. mars 37 e.Kr. 16. mars 37 e.Kr.
Antagelig av naturlige årsaker, muligens myrdet av Caligula
22 år, 5 måneder og 27 dager
Caligula
GAIVS IVLIVS CAESAR AVGVSTVS GERMANICVS
31. august 12 e.Kr., Antium, Italia Grandnevø og adoptert barnebarn av Tiberius, sønn utenfor ekteskap av Germanicus, barnebarns sønn av Augustus. 18. mars 37 e.Kr. – 24. januar 41 e.Kr. 24. januar 41 e.Kr.
Myrdet i en konspirasjon som involverte senatorer og deler av pretorianergarden.
3 år, 10 måneder og 6 dager
Claudius
TIBERIVS CLAVDIVS CAESAR AVGVSTVS GERMANICVS
1. august 10 f.Kr., Lugdunum, Gallia Lugdunensis Nevø av Tiberius, bror av Germanicus, onkel av Caligula, i slekt med Augustus; utropt som keiser pretorianergarden. 25./26. januar 41 e.Kr. – 13. oktober 54 e.Kr. 13. oktober 54 e.Kr.
Antagelig forgiftet av sin hustru Agrippina den yngre, til fordel for hennes sønn Nero, mulig også død av naturlige årsaker.
13 år, 9 måneder
Nero
NERO CLAVDIVS CAESAR AVGVSTVS GERMANICVS
15. desember 37 e.Kr., Antium, Italia Barnebarn av Germanicus, nevø av Caligula, i slekt med Tiberius, Augustus og adoptert sønn av Claudius. 13. oktober 54 e.Kr. – 9. juni 68 e.Kr. 9. juni 68 e.Kr.
Begikk selvmord etter å ha blitt erklært samfunnsfiende av senatet.
13 år, 8 måneder

De fire keiseres år og det flaviske dynasti

[rediger | rediger kilde]
Portrett Navn Fødsel Suksesjon Styre Død Tid som keiser
Galba
SERVIVS SVLPICIVS GALBA CAESAR AVGVSTVS
24. desember 3 f.Kr., i nærheten av Terracina, Italia Grep makten etter Neros selvmord, med støtte fra de spanske legioner 8. juni 68 e.Kr. – 15. januar 69 e.Kr. 15. januar 69 e.Kr.
Myrdet av pretorianergarden i et statskupp ledet av Otho.
7 måneder og 7 dager
Otho
MARCVS SALVIVS OTHO CAESAR AVGVSTVS
28. april 32 e.Kr., Ferentinum, Etruria, Italia. Utnevnt av pretorianergarden 15. januar 69 e.Kr. – 16. april 69 e.Kr. 16. april 69 e.Kr.
Begikk selvmord etter å ha tapt slaget ved Bedriacum til Vitellius
3 måneder, 1 dag (91 dager)
Vitellius
AVLVS VITELLIVS GERMANICVS AVGVSTVS
24. september 15 e.Kr., Roma Grep makten med støtte av de germanske legioner (i opposisjon til Galba/Otho) 17. april 69 e.Kr. – 20. desember 69 e.Kr. 20. desember 69 e.Kr.
Myrdet av Vespasians soldater
8 måneder
Vespasian
TITVS FLAVIVS CAESAR VESPASIANVS AVGVSTVS
17. november 9 e.Kr. Falacrine, Italia. Grep makten med støtte av de østlige legioner (i opposisjon til Vitellius) 21. desember 69 e.Kr. – 24. juni 79 e.Kr. 24. juni 79 e.Kr.
Naturlige årsaker
10 år
Titus
TITVS FLAVIVS CAESAR VESPASIANVS AVGVSTVS
30. desember 39 e.Kr., Roma Sønn av Vespasian 24. juni 79 e.Kr. – 13. september 81 e.Kr. 13. september 81 e.Kr.
Naturlige årsaker (feber)
2 år, 3 måneder
Domitian
TITVS FLAVIVS CAESAR DOMITIANVS AVGVSTVS
24. oktober 51 e.Kr., Roma Sønn av Vespasian 14. september 81 e.Kr. – 18. september 96 e.Kr. 18. september 96 e.Kr.
Myrdet av myndighetspersoner ved hoffet
15 år

Nerva-antoninske dynasti

[rediger | rediger kilde]
Portrett Navn Fødsel Suksesjon Styre Død Tid som keiser
Nerva
MARCVS COCCEIVS NERVA CAESAR AVGVSTVS
8. november 30 e.Kr., Narni, Italia Utnevnt av det romerske senatet. 18. september 96 e.Kr. – 27. januar 98 e.Kr. 27. januar 98 e.Kr.
Naturlige årsaker
1 år, 4 måneder
Trajan
CAESAR MARCVS VLPIVS NERVA TRAIANVS AVGVSTVS
18. september 53 e.Kr., Italica, Hispania Baetica Adoptert sønn og arving av Nerva 28. januar 98 e.Kr. – 7. august 117 e.Kr. 7. august 117 e.Kr.
Naturlige årsaker
19 år, 7 måneder
Hadrian
CAESAR PVBLIVS AELIVS TRAIANVS HADRIANVS AVGVSTVS
24. januar 76 e.Kr., Italica, Hispania Baetica (eller Roma) Adoptert sønn og arving av Trajan 11. august 117 e.Kr. – 10. juli 138 e.Kr. 10. juli 138 e.Kr.
Naturlige årsaker
21 år
Antoninus Pius
CAESAR TITVS AELIVS HADRIANVS ANTONINVS AVGVSTVS PIVS
19. september 86 e.Kr., i nærheten av Lanuvium, Italia Adoptert sønn og arving av Hadrian 10. juli 138 e.Kr. – 7. mars 161 e.Kr. 7. mars 161 e.Kr.
Naturlige årsaker
22 år, 7 måneder
Marcus Aurelius
CAESAR MARCVS AVRELIVS ANTONINVS AVGVSTVS
26. april 121 e.Kr., Roma Adoptert sønn, svigersønn og arving av Antoninus Pius; samkeiser med Lucius Verus until 169 e.Kr. 7. mars 161 e.Kr. – 17. mars 180 e.Kr. 17. mars 180 e.Kr.
Naturlige årsaker
19 år
Lucius Verus
CAESAR LVCIVS AVRELIVS VERVS AVGVSTVS
15. desember 130 e.Kr., Roma Adoptert sønn og arving av Antoninus Pius og svigersønn av Marcus Aurelius; samkeiser med Marcus Aurelius inntil død 7. mars 161 e.Kr. – ? mars 169 e.Kr. Mars 169 e.Kr.
Naturlige årsaker (Antoninus-pesten)
8 år
Commodus
CAESAR MARCVS AVRELIVS COMMODVS ANTONINVS AVGVSTVS
31. august 161 e.Kr., Lanuvium, Italia Sønn uten for ekteskap av Marcus Aurelius; medkeiser fra 177 e.Kr. 177 e.Kr. – 31. desember 192 e.Kr. 31. desember 192 e.Kr.
Myrdet i palasset, kvalt til døde
15 år

De fem keisere og det severiske dynasti

[rediger | rediger kilde]
Portrett Navn Fødsel Suksesjon Styre Død Tid som keiser
Pertinax
CAESAR PVBLIVS HELVIVS PERTINAX AVGVSTVS
1. august 126 e.Kr., Alba, Italia Utropt som keiser av pretorianergarden 1. januar 193 e.Kr. – 28. mars 193 e.Kr. 28. mars 193 e.Kr.
Myrdet av pretorianergarden
3 måneder
Didius Julianus
CAESAR MARCVS DIDIVS SEVERVS IVLIANVS AVGVSTVS
133 or 137 e.Kr., Milano, Italia Vant auksjon holdt av pretorianergarden for posisjonen som keiser 28. mars 193 e.Kr. – 1. juni 193 e.Kr. June 1, 193 e.Kr.
Henrettet på ordre av det romerske senatet
2 måneder, 4 dager (65 dager)
Septimius Severus
CAESAR LVCIVS SEPTIMIVS SEVERVS PERTINAX AVGVSTVS
11. april 145 e.Kr., Leptis Magna, Africa Grep makten med støtte fra legionene i Pannonia[14] 9. april 193 e.Kr. – 4. februar 211 e.Kr. 4. februar 211 e.Kr.
Naturlige årsaker
17 år, 10 måneder
Caracalla
CAESAR MARCVS AVRELIVS SEVERVS ANTONINVS PIVS AVGVSTVS
4. april 188 e.Kr., Lugdunum, Gallia Lugdunensis Sønn av Septimius Severus; samkeiser med Severus fra 198 e.Kr.; med Severus og Geta fra 209 e.Kr. og fram til februar 211 e.Kr.; samkeiser med Geta fram til desember 211 e.Kr. 198 e.Kr. – 8. april 217 e.Kr. 8. april 217 e.Kr.
Myrdet av en soldat som en del av en sammensvergelse som involverte Macrinus
19 år
Geta
CAESAR PVBLIVS SEPTIMIVS GETA AVGVSTUS
7. mars 189 e.Kr., Roma Sønn av Septimius Severus; samkeiser med Severus og Caracalla fra 209 e.Kr. og fram til februar 211 e.Kr.; samkeiser med Caracalla fram til desember 211 e.Kr. 209 e.Kr. – 26. desember 211 e.Kr. 19. desember 211 e.Kr.
Myrdet på ordre av Caracalla
3 år
Macrinus
MARCVS OPELLIVS SEVERVS MACRINVS AVGVSTVS PIVS FELIX

med
Diadumenianus
MARCVS OPELLIVS ANTONINVS DIADUMENIANVS
ca. 165 e.Kr., Iol Caesarea, Mauretania Pretorisk prefekt til Caracalla, konspirerte antagelig for å få Caracalla myrdet og utrope seg selv som keiser etter Caracallas død; utnevnte sin sønn Diadumenianus til juniorkeiser i mai 217 11. april 217 e.Kr. – 8. juni 218 e.Kr. 8. juni 218 e.Kr.
Begge henrettet til fordel for Elagabalus
1 år, 2 måneder
Elagabalus
MARCVS AVRELIVS ANTONINVS AVGVSTVS
ca. 203 e.Kr., Emesa, Romersk Syria I slekt med Septimius Severus, påstått sønn utenfor ekteskap av Caracalla; utropt til keiser av de syriske legioner 8. juni 218 e.Kr. – 11. mars 222 e.Kr. 11. mars 222 e.Kr.
Myrdet av pretorianergarden
3 år, 9 måneder
Alexander Severus
CAESAR MARCVS AVRELIVS SEVERVS ALEXANDER AVGVSTVS
1. oktober 208 e.Kr., Arca Caesarea, Romersk Syria I slekt med Septimius Severus, fetter og adoptert arving av Elagabalus 13. mars 222 e.Kr. – 18. mars 235 e.Kr. 18. mars 235 e.Kr.
Myrdet av hæren
13 år

Krisen i det tredje århundret og det gordianske dynasti

[rediger | rediger kilde]
Portrett Navn Fødsel Suksesjon Styre Død Tid som keiser
Maximinus Thrax
CAESAR GAIVS IVLIVS VERVS MAXIMINVS AVGVSTVS
ca. 173, Trakia eller Moesia Utropt til keiser av de germanske legioner etter mordet på Alexander Severus 20. mars 235 – juni 238 Juni 238
Myrdet av pretorianergarden
3 år, 3 måneder
Gordian I
CAESAR MARCVS ANTONIVS GORDIANVS SEMPRONIANVS AFRICANVS AVGVSTVS
ca. 159, Frygia? Utropt til keiser mens han var prokonsul i Africa under et opprør ledet mot Maximinus Thrax. Styrte sammen med sin sønn Gordian II, og i opposisjon til Maximinus. Teknisk sett en usurpator (tronraner), men i retrospektiv legitimert av tiltredelse av Gordian III 22. mars 238 – 12. april 238 April 238
Begikk selvmord etter å ha fått høre om at sønnen Gordian II var død.
21 dager
Gordian II
CAESAR MARCVS ANTONIVS GORDIANVS SEMPRONIANVS ROMANVS AFRICANVS AVGVSTVS
ca. 192, ? Utropt til keiser sammen med sin far Gordian I, i opposisjon til Maximinus Thrax ved vedtak i det romerske senatet. 22. mars 238 – 12. april 238 April 238
Drept under slaget ved Kartago i kamp mot hær som var tilhenger av Maximinus Thrax
21 dager
Pupienus
CAESAR MARCVS CLODIVS PVPIENVS MAXIMVS AVGVSTVS
ca. 178, ? Utropt til felles keiser med Balbinus av det romerske senatet i opposisjon med Maximinus; senere medkeiser av Balbinus. 22. april 238 – 29. juli 238 29. juli 238
Myrdet av pretorianergarden
3 måneder
Balbinus
CAESAR DECIMVS CAELIVS CALVINVS BALBINVS PIVS AVGVSTVS
? Utropt til felles keiser med Pupienus av det romerske senatet etter at både Gordian I og II var døde, i opposisjon til Maximinus; senere medkeiser av Pupienus av Gordian III 22. april 238 – 29. juli 238 29. juli 238
Myrdet av pretorianergarden
3 måneder
Gordian III
CAESAR MARCVS ANTONIVS GORDIANVS AVGVSTVS
20. januar 225, Roma Utropt til keisere av tilhengerne av Gordian I og II, deretter av det romerske senatet; felles keiser med Pupienus og Balbinus fram til juli 238. 22. april 238 – 11. februar 244 11. februar 244
Ukjent; muligens myrdet på ordre fra Filip araberen
6 år
Filip I
CAESAR MARCVS IVLIVS PHILIPPVS AVGVSTVS

med Filip II
ca. 204, Shahba, Romersk Syria Pretorisk prefekt hos Gordian III, tok makten etter hans død; gjorde sin sønn Filip II til samkeiser sommeren 247 Februar 244 – September/oktober 249 September/oktober 249
Drept i slag mot Trajan Decius i nærheten av Verona
5 år
Trajan Decius
CAESAR GAIVS MESSIVS QVINTVS TRAIANVS DECIVS AVGVSTVS

med Herennius Etruscus
ca. 201, Budalia, Pannonia Inferior Guvernør under Filip araberen; utropt til keiser av legionene ved Donau og beseiret Filip i slag; gjorde sin sønn Herennius Etruscus til medkeiser i tidlig i 251 September/oktober 249 – juni 251 Juni 251
Begge drept i slaget ved Abrittus i kamp mot goterne.
2 år
Hostilianus
CAESAR CAIVS VALENS HOSTILIANVS MESSIVS QVINTVS AVGVSTVS
Sirmium Sønn av Trajan Decius, akseptert som arving av det romerske senatet Juni 251 – slutten av 251 September/oktober 251
Naturlige årsaker (Cyprianus' pest)
4-5 måneder
Trebonianus Gallus
CAESAR GAIVS VIBIVS TREBONIANVS GALLVS AVGVSTVS

med
Volusianus
206, Italia Guvernør av Moesia Superior, utropt til keiser av legionene ved Donau etter Trajan Decius' død (og i opposisjon til Hostilianus); gjorde sin sønn Volusianus til medkeiser i slutten av 251. Juni 251 – august 253 August 253
Myrdet av sine egne soldater til fordel av Aemilianus
2 år
Aemilianus
CAESAR MARCVS AEMILIVS AEMILIANVS AVGVSTVS
ca. 207 Africa Guvernør av Moesia Superior, utropt til keiser av legionene ved Donau etter å ha beseiret goterne; akseptert som keiser av at Gallus var død. August 253 – oktober 253 September/oktober 253
Myrdet av sine egne soldater til fordel av Valerianus
2 måneder
Valerianus
CAESAR PVBLIVS LICINIVS VALERIANVS AVGVSTVS
ca. 195 Guvernør av Noricum og Raetia, utropt til keiser av legionene ved Rhinen etter at Gallus var død; akseptert som keiser etter at Aemilianus var død. Oktober 253 – 260 Etter 260
Tatt til fange i slaget ved Edessa mot perserne, døde i fangenskap.
7 år
Gallienus
CAESAR PVBLIVS LICINIVS EGNATIVS GALLIENVS AVGVSTVS

med Saloninus
218 AD Sønn av Valerianus, gjort til medkeiser i 253; hans sønn Saloninus var i meget kort tid medkeiser i ca. juli 260 før han ble myrdet av Postumus. Oktober 253 – September 268 September 268 AD
Myrdet ved Aquileia av sine egen offiserer
15 år
Claudius Gothicus
CAESAR MARCVS AVRELIVS CLAVDIVS AVGVSTVS
10. mai 213/214, Sirmium Seierrik general i slaget ved Naissus, grep makten etter at Gallienus var død. September 268 – januar 270 January 270 AD
Naturlige årsaker (Cyprianus' pest)
1 år, 4 måneder
Quintillus
CAESAR MARCVS AVRELIVS CLAVDIVS QVINTILLVS AVGVSTVS
?, Sirmium Bror av Claudius Gothicus, grep makten etter hans død. Januar 270 – 270 270
Uklart; muligens selvmord eller kanskje myrdet
Ukjent
Aurelianus
CAESAR LVCIVS DOMITIVS AVRELIANVS AVGVSTVS
9. september 214/215, Sirmium Utropt til keiser av legionene ved Donau etter at Claudius II var død, i opposisjon til Quintillus September(?) 270 – september 275 September 275
Myrdet av pretorianergarden
5 år
Tacitus
CAESAR MARCVS CLAVDIVS TACITVS AVGVSTVS
ca. 200, Interamna Valgt av det romerske senatet for å erstatte Aurelian, etter en kort interregnum 25. september 275 – juni 276 Juni 276
Naturlige årsaker (muligens myrdet)
9 måneder
Florianus
CAESAR MARCVS ANNIVS FLORIANVS AVGVSTVS
? Halvbror av Tacitus, valgt av hæren i vest for å erstatte ham. Juni 276 – september? 276 September? 276
Myrdet av sine egne soldater til fordel av Probus
3 måneder (88 dager)
Probus
CAESAR MARCVS AVRELIVS PROBVS AVGVSTVS
232, Sirmium Guvernør av de østlige provinser, utropt til keiser av legionene ved Donau i opposisjon av Florian September? 276 – september/oktober 282 September/oktober 282
Myrdet av sine egne soldater til fordel av Carus
6 år
Carus
CAESAR MARCVS AVRELIVS CARVS AVGVSTVS
ca. 230, Narbo, Gallia Pretorisk prefekt hos Probus; grep makten enten før eller etter at Probus var myrdet September/oktober 282 – slutten av juli/tidlig i august 283 Slutten av juli/tidlig i august 283
Naturlige årsaker? (muligens drept av lynnedslag)
10-11 måneder
Numerianus
CAESAR MARCVS AVRELIVS NVMERIVS NVMERIANVS AVGVSTVS
? Sønn av Carus, etterfulgte ham sammen med sin bror Carinus Slutten av juli/tidlig i august 283 – 284? 284
Uklart; muligens myrdet
1 år
Carinus
CAESAR MARCVS AVRELIVS CARINVS AVGVSTVS
? Sønn av Carus, etterfulgte ham sammen med sin bror Numerianus Slutten av juli/tidlig i august 283 – 285 285
Døde i slag mot Diokletian?
2 år

Dominatet

[rediger | rediger kilde]

Tetrarkiet og det konstantinske dynasti

[rediger | rediger kilde]
Portrett Navn Fødsel Suksesjon Styre Død Tid som keiser
Diokletian
CAESAR GAIVS AVRELIVS VALERIVS DIOCLETIANVS AVGVSTVS
ca. 22. desember 244, Salona Utropt til keiser av hæren etter Numerianus' død, og i opposisjon til Carinus; tiltrådte Maximian som senior medkeiser i 286 20. november 284 – 1. mai 305 3. desember 311
Abdiserte; døde av naturlige årsaker i Aspalatos
20 år
Maximian
CAESAR MARCVS AVRELIVS VALERIVS MAXIMIANVS AVGVSTVS
ca. 250, i nærheten av Sirmium, Pannonia Tiltrådte som senior medkeiser (augustus) i vest av Diokletian i 286 1. april 286 – 1. mai 305 310
Abdiserte med Diokletian; forsøkte to ganger å få tronen, og deretter fra Maxentius; fanget av Konstantin I og begikk selvmord på hans befaling
19 år
Konstantius I Klorus
CAESAR GAIVS FLAVIVS VALERIVS CONSTANTIVS AVGVSTVS
31. mars ca. 250, Dardania, Moesia Tiltrådte som junior medkeiser (cæsar) og arving Maximian i 293 1. mai 305 – 25. juli 306 306
Naturlige årsaker
1 år og 2 måneder
Galerius
CAESAR GALERIVS VALERIVS MAXIMIANVS AVGVSTVS
ca. 260, Felix Romuliana, Moesia Superior Tiltrådte som junior medkeiser (cæsar) og arving av Diokletian i 293. Også svigersønn av Diocletian. 1. mai 305 – mai 311 311
Naturlige årsaker
6 år
Severus II
FLAVIVS VALERIVS SEVERVS AVGVSTVS
? Tiltrådte som junior medkeiser (cæsar) og arving av Konstantius I Klorus i 305; etterfulgte som Augustus i 306; opposisjon fra Maxentius og Konstantin I Sommeren 306 – mars / april 307 16. september 307
Tatt til fange Maxentius og tvunget til å¨begå selvmord (eller myrdet)
1 år
Konstantin I
CAESAR FLAVIVS CONSTANTINVS VALERIVS AVGVSTVS
27. februar ca. 272, Naissus, Moesia Superior Sønn av Konstantius I Klorus, utropt til keiser av sin fars soldater; akseptert som cæsar (i vest) av Galerius i 306; forfremmet til augustus (i vest) i 307 av Maximian etter at Severus II var død; nektet relegering til cæsar i 309 25. juli 306 – 22. mai 337 22. mai 337
Naturlige årsaker
31 år
Maxentius
MARCVS AVRELIVS VALERIVS MAXENTIVS AVGVSTVS
ca. 278 ? Sønn av Maximian, grep makten i 306 etter at Konstantius I Klorus var død, i opposisjon til Severus og Konstantin I; gjort til cæsar (i vest) av Maximian i 307 etter at Severus var død. 28. oktober 306 – 28. oktober 312 28. oktober 312
Døde i slaget ved Ponte Milvio, mot Konstantin I
6 år
Maximinus II Daia
CAESAR GALERIVS VALERIVS MAXIMINVS AVGVSTVS
20. november ca. 270, Dacia Aureliana Nevø av Galerius, tiltrådte som cæsar og hans arving i 305; etterfulgte som augustus (delte med Licinius) i 311 1. mai 311 – juli/august 313 Jul/august 313
Beseiret i borgerkrigen mot Licinius; begikk antagelig selvmord deretter
2 år
Licinius
CAESAR GAIVS VALERIVS LICINIVS AVGVSTVS

med
Valerius Valens
Sextus Martinianus
ca. 250, Felix Romuliana, Moesia Superior Svigersønn av Konstantius I Klorus, utnevnt til augustus i vest av Galerius i 308, i opposisjon til Maxentius; ble augustus i øst i 311 etter at Galerius var (delte med Maximinus II Daza); beseiret Maximinus i borgerkrig for å bli enehersker i øst 313; utnevnte Valerius Valens i 317, og Sextus Martinianus i 324 som augustus i vest, i opposisjon til Konstantin, begge ble henrettet innen uker. 11. november 308 – 18. september 324 325
Beseiret i borgerkrig mot Konstantin I i 324 og tatt til fange; henrettet på ordre av Konstantin året etter
16 år
Konstantin II
CAESAR FLAVIVS CLAVDIVS CONSTANTINVS AVGVSTVS
316, Arles Sønn av Konstantin I; utnevnt til cæsar i 317, etterfulgte som felles augustus med sine brødre Konstantius II og Konstans 22. mai 337 – 340 340
Døde i slag mot Konstans
3 år
Konstantius II
CAESAR FLAVIVS IVLIVS CONSTANTIVS AVGVSTVS
August 7, 317 AD, Sirmium, Pannonia Sønn av Konstantin I; etterfulgte som felles augustus med sine brødre Konstantin II og Konstans; enehersker fra 350 22. mai 337 – 3. november 361 361
Naturlige årsaker
24 år
Konstans
CAESAR FLAVIVS IVLIVS CONSTANS AVGVSTVS
320, ? Sønn av Konstantin I; etterfulgte som felles augustus med sine brødre Konstantin II og Konstantius II 22. mai 337 – 350 350
Myrdet på ordre av usurpatoren Magnentius
13 år
Vetranio ?, Moesia General av Konstans, utropt til cæsar mot Magnentius og midlertidig akseptert som augustus i vest av Konstantius II. 1. mars – 25. desember 350 ca. 356
Som en privat borger, etter abdikasjon.
9 måneder
Julianus II «den frafalne»
CAESAR FLAVIVS CLAVDIVS IVLIANVS AVGVSTVS
331/332, Konstantinopel, Trakia Fetter av Konstantius II; gjort til cæsar i vest i 355; utropt til augustus av sine soldater i 360; enehersker etter at Konstantius II døde Februar 360 – 26. juni 363 26. juni 363
Dødelig såret i slag
3 år
Jovianus
CAESAR FLAVIVS IOVIANVS AVGVSTVS
331, Singidunum, Moesia General av Julianus' hær; utropt til keiser av soldatene etter Julianus' død 26. juni 363 – 17. februar 364 17. februar 364
Naturlige årsaker (omkom i eksosforgiftning?)
1 år

Ved Theodosius' død i 395 ble romerriket delt mellom hans to sønner Arcadius og Honorius. For fortsettelsen se:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Frasen, forkortet som SPQR, opptrer tallrike ganger i romersk politisk, juridisk og historiske litteratur, blant annet i talene til Cicero og Ab urbe condita libri («Bøker fra byens grunnleggelse») av Titus Livius. Se forekomster hos «Roman Senate and People» i Perseus.edu
  2. ^ a b Holland, Tom (2004): Rubicon: The Triumph and Tragedy of the Roman Republic, Abacus, ISBN 978-0349115634
  3. ^ «keiser», Bokmålsordboka
  4. ^ Det engelske moderne begrepet «emperor» som synonym for keiser er avledet fra tittelen imperator som løselig sett tilsvarte «kommandant» under den romerske republikken og ble gitt til en seierrik general som ærestittel. Se oppslagsord «emperor» i Online Etymology Dictionary
  5. ^ Moss, Henry ([1935] 1998): The Birth of the Middle Ages 395-814, Clarendon Press, London; opptrykk av Folio Society, London, s. 17
  6. ^ Starr, Chester G. (1974): A History of the Ancient World, 2. utg. Oxford University Press, s. 670–678.
  7. ^ «Byzantine Empire», Ancient History Encyclopedia
  8. ^ The End of the Byzantine Empire, 1081-1453, arkivert fra originalen 24. september 2015
  9. ^ Lee (1994): Larousse Pockect Guide Kings and Queens, s. 163–164.
  10. ^ Goldsworthy (2010): The Fall of the West, s. 425–440
  11. ^ Breeze & Dobson (2000): Hadrian's Wall, s. 251–255
  12. ^ Moss, Henry ([1935] 1998): The Birth of the Middle Ages, London: Folio Society, opptrykk; s. 24-28, 281-284.
  13. ^ «Roman Emperors After Theodosius I» Arkivert 6. oktober 2014 hos Wayback Machine., Ancient History
  14. ^ De andre som krevde tronen i året med de fem keisere var Pescennius Niger og Clodius Albinus, støttet av henholdsvis legionene i Syria og Britannia. Selv om de ikke ble fullstendig beseiret før i 197 e.Kr., ble de ikke formelt akseptert av senatet og var derfor ikke teknisk sett ikke styrende keisere.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]